fullthus

Har ei stund fundert på meningen bak blogging (min inkludert). Det er jo helt klart et behov for å utrykke seg og dele meninger. Jeg leser mye rart selv, alt fra mammablogger til interiør, friluft, hunder, mote, sminke osv ovs. Men jeg leser ikke rosablogger. Men fasinasjonen enkelte har for dette fenomenet har fått meg til å snoke i hvorfor det har blitt sånn. En ting er at jeg stadig sjokkeres over hva foreldre tillater at barna sine legger ut (for de yngere rosa/orange bloggerne), men noe annet er hvor selvdestruktive noen av de kan være. For 100 puppebilder, trutmunner og fyllebilder kommer til å ødelegge i framtiden for disse. Med mindre deres store livsplan er å date gutter med rosa trøyer, med bakoversleiksveoser og iq på nivå med en 3 åring. De planlegger å bli glamourmodeller som aldri forfaller, iallefall ikke før de tipper 30, og da er jo livet ferdig uansett.....  Husker selv hvor uendelig voksen man anså en 25 åring som da jeg selv var 15-16.

Men i lengden jenter; slike bilder vil du angre på, de ligger ute for evig!

Er det bare meg eller er det riv ruskende GALSKAP når fjortiser ønsker seg pupper til konfirmasjonen sin??     Jeg er til stadighet livredd for at brystene skal sprekke under den sprengte hunden. Push up skal riktignok dytte opp, ikke opp til haken.

Men denne kulturen som har oppstått går desverre lengere enn dette i konsekvenser. I dag blir gjeldsproblematikken hos ungdom stadig et mer visende. Guttene (og kanksje vel så mange av jentene) skal alltid ha det nyeste av iPhone, mac og andre duppeditter. Ikke som min rase, der en telefon er til å ringe med og en data bør ha nettleser. Og jentene må alltid ha den siste moten, det dyreste, lengste håret (raket av fattige asiater som selger sitt til spottpris for at andre skal tjene fett av norsk undoms forfengelighet), de nyeste skoene, den mest glamurøse sminken, de største puppene, de lengste vippene og den smaleste midjen?  Dette er dyre vaner som blir vanskelige å plukke av siden.

Av ren nyskjerrighet; Hvordan får dere råd til dette? Betaler bloggingen for hele sulamitten? Mamma og pappa? Nasking eller selger noen av dere stolteten og all verdighet til gamle griser for finansieringen av herligheten? Sier ikke at det er slik med alle rosabloggere. Gud forby, men enkelte får meg til å undre....

Tatt en rask titt rudt på hva som er vanlig å få utført hos enkelte i dag, og på hjemmesidene til bla de som tilbyr slike behandlinger. Restylane koster som regel fra 3000 til 5000,- pr behandling. Som må gjentas gjerne hver 4 mnd.  Nye pupper koster fra 30 000,-. Så har vi løshår med påsetting og farging og klipp (fra 4000,- og oppover), eyelash extensions ca 900,-  med etterfyllinger i tillegg osv osv. De andre ordene rotet jeg meg bare bort i. Skjønner at noen får sponsinger fra leverandør, men ikke kom å si dette gjelder for alle...

I følge inkassobransjen øker kravene til stadig yngere og yngere skyldnere. Man bruker mer enn man har. Tro om det ofte starter med overforbruk av luksusvarer? Og hva skjer da når man skal nedbetale studiegjeld på startlønn.....

I wonder?

Er ikke en del av foreldreansvaret å lære ungene realisme? Inntekt kontra forbruk? Verdier? Forskjellen på en topp og en kjole? Mors råd til sin datter; du kan vise lår eller pupper, ikke begge på en gang. Der er en hårfin linje mellom classy og billig. Fars råd til sin sønn; Og om du drikker før du tipper 18, ikke legg det ut på nett.

Hvorfor anser dagens undom det å framstå som naiv, lett på tråden og mindre inteligent (der synes jeg selv jeg var veldig snill med ordvalget) som attraktivt?

Kan du forsvare dette så jeg tror det skal du få bilen min!

Ja vi har 8 barn, og tenke seg til... vi planlegger fler. Så 9 eller 10? For her i familien leveres de ofte i sett.

Men hakeslepet til enkelte når vi sier at vi har så mange er nærmest ubeskrivelig, priceless. Alt i fra stotring til sår på haken av fallet til de som prøver å virke upåvirket for å si " åååå, og det går bra?" Men det gjør jo det. Det er et bevist valg å stifte en stor familie, men det er viktig at man vet hva man går til og at ting liggger til rette for det. Feks god plass hjemme, en stor bil til å frakte krapylene rundt med og en til å leke med (vi voksne trenger leker også). En familiekalender og arbeidslister som SKAL følges. Jeg kan godt brette 10 sett ekstra med hådduker (etter min mer pertentlige halvdel minner meg på at det er tomt), men de skal plukke opp sitt eget rot. Ellers går lekene i den beryktede søppelsekken, der de virkelig må jobbe for å noen gang se de igjen. Men mange har nok endt opp hos fretex og busser til Russland. Merkelig nok blir de sjeldent etterlyst, men det sier vel mer om hvor mange leker barn i dag har??

Men nå skal hulderhåret mitt avslutte luesessongen (også kjent som vinter). Har bedt frisøren finne fram hekksaksen og godt pågangsmot. Konfirmasjonene står på rekke og rad på kalenderen framover, så må se ut som noe annet enn oppfølgeren til Trolljegeren når resten av slekten samles. Nesten så bilde av såten på hodet mitt burde legges ut for spott og spe, men prøver å bevare siste rest av verdighet... så velger å legge ut resultetet senere i steden;)

Vil starte med å takke Match.com for å senke listen så lavt, at to tullinger som oss kunne registrere oss der. For å så møtes over en kaffe på Egon, til å ende opp som huseiere og forlovet ett år etter.

Som alle lette jo egenlig ikke noen av oss etter noen andre der inne. Han satt egentlig inne på Finn for å sjekke bilpriser, da et banner for Match dukket opp på siden. Han var jo bare litt nysgjerrig....  Og jeg, jeg var bare der inne (og kun derfor) for å sjekke mannfolkene min beste venninde vurderete å sjekke. Så det hadde vært en eldre fyr inne på siden min uten å legge igjen noe spor. Jeg klikket jo på det knøtt lille bildet og en profil åpenbarte seg på skjermen. Fyren så litt kort ut i høyde og kanskje noe kjedelig. Det eneste jeg leste av profilen var interesser, der hagestell sto oppført. SELVFØLGELIG måtte jeg sende en mail med en gang der jeg rakte ned på mannerasens definisjon av akkurat det begrepet. Utrolig nok svarte dette eksamplaret av arten på mailen min, med et halvhjertet forsøk på å være litt spydig tilbake. Så var det gjort. Telefonene haglet i mellom oss, så kom kaffen og resten er historie.  Frekklusa falt pladask for pygmeen (som faktisk viste seg å være ganske høy) og vise versa.

Hva skal man gjøre på den store dagen som skal feires med stil? Mine forslag var telttur, spa eller å være hjemme med gardinene trukket for. Min smarte mann foreslo at vi kunne gjøre alle tre. Noe rart jeg falt for denne fantastiske skapningen? I pose og sekk!! 

Telt står først på lista. Hadde jo det (gapahuk), men muligens i minste laget for to pluss to. Godt, varmt, trangt og klamt. Må ha et storrere som SuperMarius sier, et vanntett, selvbærende (tenk om betydningen kunne vært bokstavelig) og stort nok. Gjerne med fortelt til Knoll og Tott (Bikjene Jazz og Kira). Tror kanskje jeg fant det perfekte:)

Verre med soveposer. Står for mange tempaturer ført opp på de. Nevner ikke at jeg har jobbet i sportsbutikk, det hadde jo rett og slett vært pinlig at jeg ikke anter noe om slike ting.....

Etter noe som kanskje blir en lang tur med vannblemmer og sliten rygg, skal vi sove ute blandt ulver og elg. Grille pølser og fortelle spøkelseshistorier. Våkne vettskremte midt på natten av skogens lyder, for å så tusle hjem på morgenen... slitne og våte. MMMMMmagisk:)  Så tenkte vi et fantastisk måltid med blåskjell (BARI har forøvrig byens beste) og hvitvin, før vi drar bort på Britannia for bortskjemming.

Champaigne and spaaaahhhh. Skal vel overleve;)

Men så det store spørsmålet er mitt lille hode har fundert, vurdert og vridd seg over den siste uka:  HVA GIR MAN EN MANN SOM HAR ALT?? (annet en det innlysende nye undertøyet...til meg)

Da har vi endelig gjennomført Marius hjertesjekk, og kan med glede meddele at det sitter akkurat der det skal, slår akkurat passe fort og at det ikke har vesentlig store hull eller mangler. Altså, et friskt, sterkt hjerte. Men grunnet ukjent syndrom må han inn på sjekk regelmessig, spesielt da i ungdomsårene når hormonene begynner å fly vilt og kroppen forandres.

Sååååååå, da venter vi nok en gang. Venter på brev, telefoner eller en eller annen genetikker som blutselig har sett lyset og har en fiks ide om hva de kan teste han for denne gangen. Marius, et spørsmålstegn innenfor genetikkens verden. Forsåvidt hysterisk langdrygt og morsomt på samme tid da de hentet inn data og bilder av han til arkivet. Tok bilder av håndflaten, fingrene, nesen, profilen, hodet, brystet osv osv.  Like underholdene å se den trøtte nerdperdens uttrykk hver gang han knipset og Marius utbrøt "få se!".

Neste runde blir utredningen av Narkolepsi. For første gang de har vurdert en sykdom, tror jeg de kanskje har rett denne gangen. Alle tegn er der, så å leve med det kan vi allerede.

Dagen starter gjerne med sutring, er jo alltid magisk start på dagen... Så må det avgjøres om det er trøtthet, chiari/trykksymptomer, mageproblemer eller annet. Er det for ille må han være hjemme for å sove og hvile, men er vi i tvil, må vi sende han på skolen... ofte for å bli oppringt for å hente etter en time. For er han trøtt er han trøtt. Sover på pulten, på hvilerommet, i gymsalen, i garderoben og ute i skolegården. Man skulle jo tro han hadde krav på egen assistent, men neeehhhhi, der må du tro om igjen. For det er over 1 års ventetid på PPT, selv om sykehuset har sendt de en anbefaling om omgående samarbeid med tverfaglig gruppe på Trondsleten.                                      NOEN SOM HAR ERFARING HER??

Vår lille Marius har en hard hverdag med smerter, trøtthet og raseri han sliter med å kontrolere. Han var og er tidvis ennå verdens roligste, mest veloppdragne og snilleste gutt. Det å se at deler av han forsvinner, er vondt for oss alle. Og skolen blir mindre og mindre et fristed. Grunnet mange vikarer som ikke får beskjed om hans tilstand, kolapser han da han ikke får hvile. Kan ikke være med på turer fordi kroppen hans ikke holder ut lenge nok, han klarer ikke det samme som de andre barna og er selvfølgelig dødelig klar over det. I tilegg har der vært en del "uheldige" hendelser som skolen liker å omtale det som, der de ikke har funnet han etter friminuttet. Da blir det leteaksjoner på området og de finner han gjerne godt gjemt... sovende. Hva om han fryser i hjel? Eller det er noe alvorligere som har skjedd? Har jo skjedd før med kollaps og bevistløshet av alvorlig grad. Resultetet blir mange dager hjemme uten tilstrekkelig undervisning. Må vi virkelig legge han inn hver gang han blir litt dårlig for å gå på sykehus skolen? Må man gå så langt som å innlegges nesten hver uke for å få undervisning som han har krav på? 

Så hvem har ansvaret når regelverket svikter?

Har hørt debatten har gått mye her inne i det siste ang "bimbo"bloggere osv. Vil vel neppe sette noen i bås, men etter mye titting inne på andres blogger, ser jeg at det er MYE puppebilder, trutmunner og kroppsfiksering på jenter helt nede i 13 årsalderen. 15 åringer som skriver om sex og 17 åringer med silikoninplantat. En ting er at foreldre burde ha mer kontroll på hva døtrene legger ut, men noen annet disse jentene ikke tenker på er at dette kan følge de senere i livet.

Er ikke urgammel helt ennå. Skjønner jo at de får enormt mange lesere pga slike bilder. Om det er gutter eller jenter som følger mest med vet jeg ikke, men vil annta det er andre jenter. Vi nærer nærmest på misunnelse av andre tilsynelatende "velykkede" skapninger fra Venus. Gjerne etterfulgt av "gud, så feit rompe". Er ingen helgen selv, dømmer ingen i så måte. Men hadde det vært min datter som fikk brette ut og utfolde hele sitt mindre inteligente (evneveike) sinn på nett, i tillegg til push up bher som er festet så høyt oppe at brystene står i fare for å bli klemt ut av skinnet og sprette opp for å sette seg fast i halsen.... da hadde det vanket bank/straff/pryl som ikke hadde blitt glemt før etter dagen hun signerte sin egen pensjonsordning. Tror grensen over ren, skjær, ulovlig dumskap går ved når du kan legge haka nedpå brøa. Innimellom er jeg silikonen skal leke ut igjennom ørene på enkelte... 

Silikon burde være forbeholdt de med myggstikk og rull-opp-pupper, ikke spretne 16/17 åringer.

Selv har jeg fått dilla på å lese mammablogger (krymper meg når det settes på trykk), HJÆLP, jeg har blitt kjedelig! Tidligere var det sko med 10 cm hæler, glittertopper og sminketips som var det spennede å lese om. Men jeg liker at verdiene har forandret seg og at interessene er mer trauste. Joda, enkelte mammablogger er faktisk til å sovne av (de alle fleste i grunnen), MEN der er de som LilleHege som ikke er som noe annet du har lest. Er det neglelakk beskrevet i den bloggen, så er det sikkert sprettballen hennes som har utfoldet sine kunstneriske ferdigheter på stuevinduet.  

Definitivt min nye header. Føler den beskriver meg som person lizzom.

Peace out bloggers. xxx

Morgenstund har gull i munn er egentlig feil oversatt fra latin en gang før mine tipp-tipp oldeforeldre levde. Har noe med morgengrøde å gjøre, overhode ikke edlere metaller. "Det var det jeg viste" tenkte jeg da jeg snublet (googlet) over denne informasjonen.  Ingenting med mine morgener kan assosieres med gull på noen måte. Jeg føler meg som dritt, ser ut som dritt og lukter...  ehhhh, vel mindre godt.

Har innimellom lurt på om jeg kan ha døynrytmesykdom, og ja det er faktisk noe som heter det....på ordentlig. Kroppen min vil rett og slett ikke lystre før ni om morgenen. Selv ikke om jeg legger meg ni kvelden før.  På folkemunnet kalt utpreget B menneske, hos mannen min kalt lat og hos meg ... syk. Alltid syk om morgenen. Vondt i hodet, halsen, magen, foten, you name it. Greia er bare å huske hvor man hadde vondt til andre gangen man blir mast på om å stå opp. I grunnen helt greit jeg snakker i søvne, på den måten kan jeg ikke selv holdes ansvarlig for hva som kommer ut av munnen min før beina er godt plantet på det kalde gulvet.  Men har jeg først komt meg opp og helt i meg en kaffe går det meste greit. Går med et såkalt morratryne fram til rundt 12, men er i det minste våken.

Og SÅ begynner liksom dagen. Det som regel er gjort før den tid er å skippe et bråtelass med folk ut av døren. Har som regel hjulpet til med ungene om morgenen. Mannen min vekker de, finner klær, smører frokost og pakker matpakker, slipper ut hundene og gir de mat.  Jeg derimot, jeg surrer tre ganger rundt meg selv, setter inn smøret i kjøleskapet, sier hadet, pakker en snus under leppa og synes jeg har vært flink. Etter det går jeg rundt som en zoombi og venter på at de skal ringe fra skolen å si at Marius har falt, eller ikke vil våkne eller kanskje har vondt.... feks i en finger. Så MÅ han jo bare hentes. Innimellom er det MYE drama og lite vondt. Da er SuperMarius bare sliten og vil hvile og kose. Men noen ganger er det alvor og vi kjører ned på motaket på sykehuset. Der har de veldig mye sur, gammel kaffe som står på en tralle utenfor undersøkelsesrommene. Sånn type kaffe som sier "våkne eller dø"! Lurer på om de har ansatt egen kaffedame der nede, der hennes eneste formål i livet er å lage kaffen så JÆ.... at ingen vil komme dit. Hadde hjulpet må min sykdom.




Resten av dagen kan jeg leke turbomamma. Der jeg skal rekke en hel dag på noen timer. Blir som regel litt lite tid, sliter evt litt med prioriteringsproblematikk. Ender ofte med at min beste halvdel kommer hjem fra jobb og tar klesvasken. Her er det likestilling!!(?)

Noe rart man er sliten og trenger en middagsdupp??

I og med vi skulle på sykehuset med Marius i dag for å sjekke at nøttene hans fremdeles er nede etter fjordårets operasjon (han har slike sprettballnøtter som er feige og gjemmer seg i lysken), hadde jeg en gyllen mulighet til å ha på meg "normale" klær. Altå noe annet en skogsuniformen eller arbeidsantrekket (pysjbuksa). Etter å lest en blogg i går der man er redd for å bli hengt ut eller mobbet, ble jeg inspirert til å ha med disse veldig populære outfit greiene til ære for de som skriver om mote, klær, sminke og sånne greier. Tenker det blir en smule utenom det vanlige av det man forventer under en slik kategori. Men stolt i dag over hvor fresh jeg kan late som jeg er i klesveien. Om man da ser bort over det faktum at jeg ligger som et overarbeidet (riktignok ikke jobbet med noe i dag...) slakt på sofaen.

Genser fra Sand, bukse fra et eller annet billigbord der alt kostet 50 kr og hund fra Finn.no

Nøttene hadde det forresten veldig bra.

Vi er så fordømt heldige å få lov til å bo netsen midt i selveste bymarka. Tar ca 30 sek å løpe herifra til Lianvannet. Nå på vinteren er den selfølgelig dekket av et tykt lag med is, som er den perfekte tumleplass for bebisene våre: Jazz og Kira.

Jazz (8mnd) er en urtypisk Jack Russel, knussøt og absurd sta. Hver morgen står han opp som familiens alfahann, må så bankes et og et hakk nedover på rangstigen igjennom dagen. Så når kvelden kommer er han underdanig og føyelig som få. Men så kommer jo morgenen igjen da...  Jazzebassen liker å leke sirkushund, bjeffe på sykler, bite på sokker, terge Kira og grave (spesielt i blomsterbedet). Altså en evig, vidunderlig maktkamp:)

Kira (6mnd) er her på prøve. Regner med vi beholder henne. Hun er en vakker, vakker hvit gjeterhund. Hun lever for å tilfredstille oss, så hun er kjempemorsom å jobbe med. Mange mener vi er smågale som hele tiden bygger på familien, men vi blir iallefall aldri ensomme. Å gud så morsomt vi har det!!

Masse lek, noe maktdemonstrasjon og veldig mye trim. Gjelder vel litt for meg og Kenneth også. Selv om alfahunnen ikke trenger å demonstrere så mye;)  Men på en annen side kan han lett løpe i fra meg. Ikke det at jeg er lat eller noe *kremt*, bare litt midlertidlig bedagelig annlagt når det kommer til fart.

Vi er en del i hundeparken, men de kunne trengt enda mer sosialisering. Så om noen vil ha en eller to lekebuddys til vovsen sin er det bare å rope ut, så fikser vi en playdate på vannet:)

-blogges, som de sier-

Nå har vi nettopp komt hjem fra ei deilig, velfortjent uke på Lanzarote. Ikke sol hver dag, hele tiden, men nok til at brunfargen fikk satt seg og D-vitamin lageret oppfylt.

Fra Playa Mujeres like ved Playa Blanca, som for øvrig muligens var en nudist strand. Oppdaget en del tissefanter som slang rund på halvfeite stolte, middeladrende haner som spankulerte fram og tilbake ved vannkanten. Og de obligatoriske hengebrystene på hukjønnene, mer av den sorten som må rulles opp for å plasseres i en bh. Kan muligens skjønne litt av friheten ved å lufte de langt fra noen som noen gang har vist hvem deres eieres identitet egentlig er...

Forsåvidt første gang på sydenstrand uten å bade. Bikjekaldt er muligens den rette beskrivelsen av vinden for havet.

       Lucky

       SuperMarius

       Gogutan

       vår personlige livredder

Vi landet like utenfor Puerto del Carmen og kjørte derifra inn til byen, der vi hadde leid en villa. Skuffende nok uten oppvarmet basseng, men desto artigere å dytte 11 åringen uti når han minst ventet det. Men unger bader da mye selv om leppene blir blåe.

Da været skydde over kjørte vi opp til Montanas del Fuego, Lanzarotes størtste vulkanområde.

 I og med dette var utenfor sesong trodde vi ikke det kom til å være så mye turister der, meeeeen... så feil kan man ta. Kjørte inn til hovedområdet der vi parkerte, for å så bli dyttet inn i en stappfull buss som luktet svette og aldrende mennensker. Men var absolutt verdt det. 

Overalt var det store krater og stivnet lava. Sanden på bakken var så arm at man brandt seg om man plukket den opp. Og når de puttet tørket gress i et hull i bakken, tok det fyr ettter bare sekunder. Og selvfølgelig kunne man da lage sine egne geysirer.

Cueva de Los Verdes liggerer på nordsiden av Lanzarote og er et grottesystem som går helt inn til vulkanen. Ganske vanskelige lysforhold å ta bilder, spesielt når man er helt fersk på slikt.

GULLGUTTEN FYLTE 40 ÅR 25 JANUAR!!

Øyas litt gjemte perle heter Orzola og ligger nesten helt utpå nordtuppen. Ut dit reiste vi for å spise den beste fiskemiddagen vi noen gang har spist. Lokale fisker med navn jeg ikke husker, men smaken sitter i minnet for alltid. Fantastisk stemning, snille barn og en magisk bursdagsgutt<3

Siste dag i sola ble en lang dag i sola, for den var der faktisk heke dagen. Hørte på radioen her en dag (sikkert en reklame for noe), der spm var: Vil du sitte på jobben og tenke på hytta, eller vil du sitte på hytta og tenke på jobben? I min verden høres det like grusomt ut, begge deler. Men er født med en innstilling om at man kan tenke på alt i morgen, så når jeg har ferie er det tyngste jeg tenker på er hvilke sko jeg skal bruke på kvelden. Kropp og sinn er som fornyet etter den uken. Klart å frelse min kjære mann også på lesing, sikkert en befrielse i og med han fikk mobilforbud hele uken der nede:)

En sommerdag i 2004, kom en helt spesiell gutt til verden.

Marius er født med det legene kaller spontant oppstått gen eller kromosom mutasjon. Eller for enkelhets skyld, syndrom X.

Vet der er mange andre der ute som også kjemper spesielle kamper med sine barn og sykehus, så tenkte vi ville dele vår historie. Og kanskje er det noen andre der ute som opplever noe av det samme og vil dele erfaringer:)

Helte-historien!

Født 2 uker før termin, men brukte 2 døgn på å våge seg ut i verden.  Som mor skjønte jeg at noe var feil uten å kunne sette fingeren på hva det var. Fikk liten informasjon om noe, annet enn at han hørte dårlig og de sjekket hjertet hans.

På 3mnd sjekken på helsestasjon fikk jeg kommentaren (av helesøster); "Disse Downs babyene blir jo ekstra søte".  Vist var jeg enig, men ble litt paff da ingen hadde informert meg om at han hadde det....   For å gjøre en lang historie kort. Vi fikk unnskylninger fra fler innstanser i vide og brede, og etter ytterlige 3 mnd lå svarene klare på blodprøven. Negativ.

Etter det har vi testet Noonans syndrom og div andre jeg ikke engang har bitt meg merke i navnet på. Holdt seg "relativt" frisk. Bare nedsatt hørsel, syn, en lekasje i en hjerteklaff, nedsatt muskell-tonus, høy gane, hypermobile ledd, sent utviklet motorisk, påfallende utseende, mye luftveisinnfeksjoner, søvnapne, undervektig....  for å nevne noen.

Men høsten 2010 snudde livene våre.  Marius ble akutt syk. På noen timer gikk det fra sliten og vondt i hodet til oppkast og bevistløs. Ble hastetur til sykehuset der de skjønte like lite. Ble foretatt en spinal punksjon pga mistanke om virus på hjernen. Negativt svar og Marius ble satt ut av funksjon i ca 1mnd grunnet lekasje i ryggen (hvorfor fikk vi jo svar på siden).

1 tur i sola etter noen harde dager:)

Neste skritt ble MR, der han blir henvist for mistanke om svulst på hjernen. Samt det meste annet de kunne komme på...

Svaret ble Arnold?Chiari malformation

Arnold-Chiaris syndrom (evt. Chiaris syndrom)  er en medfødt misdannelse, hvor en del av lillehjernen er presset ned i gjennom bunnen av kraniet og ned i øverste del av ryggmargskanalen i nakken.  Dette er en sykdom som vanligvis rammer voksne mennesker og kan være relativ harmløs. Saken blir noe annet når den rammer barn der både hjerne og hodeskalle fremdeles er under utvikling og vekst. Noe av det første vi opplevde var typiske trykksymptom.

For mer info om ACM http://www.ninds.nih.gov/disorders/chiari/detail_chiari.htm

Pga høye trykksymptomer måtte de ta diverse trykk-registreringer. Noe som innebærte at de måtte lage et snitt i hodet og borre et hull i hodeskallen for å legge en trykkmåler i hjernen.  Fikk beskjed av legege at han kom til å ha sterke smerter når han våknet etter operasjonen. Satt der og ventet på at mammas nurk skulle våkne fra narkosen og trenge trøst. Etter vel mage drøye timer, gløtter han forsiktig på et øye, gjesper og ser forsiktig rundt seg. Setter opp en alvorlig mine i mens han ser inntenst inn i mine øye. "Mamma, æ e sultn!"

Ikke en klage på det døgnet han lå på intensiven. Tøffere en toget og SuperMarius er vel berettiget da

Helt klart et løft at han selv pyntet på panneluggen selv, utlignet liksom flekken.. *kremt*